– Jeg tror ikke på dette maestro-tøvet de snakker om på
kontinentet. Pinnen gir deg ikke makt. Hvis du peker på
folk med den, blir de bare irriterte. Den må leve.
En lang dressjakke uten krage henger bak de doble,
lydisolerte dørene.
– Den er et kompromiss som passerer i alle miljøer. Et
par ganger har jeg forsøkt kjole og hvitt, men jeg er jo
fra Vardø. Og det er langt fra Vardø til Venezia.
Vanligvis dirigerer han bare med hendene. Men når han
skal holde styr på både et norsk kor og et tysk
musikkensemble er ikke to hender nok. Da henter han en
av de to identiske taktstokkene fra læretuiet.
De skal verken til Vardø eller Venezia. Vokal Nord
gjester Målselv, Nordreisa og Tromsø.
– Og til sommeren er vi invitert til Tyskland.
Rasmussen har allerede flere bonuspoeng enn de fleste.
Før april er omme, har han oppdrag i Danmark, Latvia,
Østerrike og Slovenia – der han nylig ble deltidsansatt
som professor.
– Men det er ganske spesielt å komme til Tyskland for å
fremføre Bach.
– Selvtilliten er ikke alltid
så stor som den kan virke. Særlig når jeg er på arenaer
med lange og store tradisjoner. Jeg har nok hatt et
kompleks med meg. Kombinert med en liten jævel. En
underdog-tanke. Det gjelder å ikke tenke for mye. Humla
er mitt favorittdyr, den klumpete lille skapningen som
er for dum til å forstå at den ikke kan fly. Med litt
dumhet og litt frekkhet er det utrolig hva man får til.
Rasmussen har klart å heve et kor i en liten by langt
nord for polarsirkelen opp i verdensklasse. Pokalene
støver ned på en hylle, gjemt i et hjørne oppunder
taket.
– Førstepremie, førstepremie og selveste Grand Premium.
Rasmussen finner frem søknadspapirene på e-post. «Hvis
dere ikke anser dere å være blant
Skandinavias 25 beste kor, vennligst spar portoen».
– For Vokal Nord symboliserer pokalene at vi ikke
trenger å konkurrere mer. Det er et tilbakelagt stadium.
Prisene har åpnet dører for oss, nå blir vi invitert
rundt i verden.
– Og så har vi denne, sier Rasmussen, og vipper uvørent
ned den monumentale «Prima edizone del concorso
internazionale per direttori di coro Mariele Ventre».
– Den er i sølv. En ordentlig Donald Duckpokal. Det er
selve verdensmesterskapet for kordirigenter. Seksti
profesjonelle søkte. Tolv kom til innledende runde i
Bologna. Fire gikk videre til finalen. Rasmussen vant.
Han er maestroen av maestroer.
– Etter den trenger jeg ikke konkurrere mer, for å si
det sånn.
– Men hvordan klarte du det?
– Jeg lytter mer enn jeg snakker. Det er viktig for en
dirigent.
Ved første øyekast virker han ikke så velutrustet.
– Jeg har faktisk aldri møtt et menneske med mindre ører
enn meg.
Etter 52 timer i klem,
kom et rødsprengt hode til syne på fødestua i Vardø.
Høyre øre var foldet.
– Næmen se! Ongen har musikkøre! Konstaterte jordmora.
Faren dirigerte både manns- og damekoret i en
mannsalder. Moren og søsteren sang for full hals. Han
spilte i korpset fra han var seks. I ungdomstiden
Trakterte han tangenter i rockebandet «Frostrøyk» som
fikk sine tilmålte femten minutter på fjernsynet. Da han
var 13 år gammel ble han ansatt som organist i Vardø,
etter at Fru Martinsen i menighetsrådet ga etter for
kravet om lønnstrinn 14. Han spilte i sin egen
konfirmasjon.
Men noter kunne han ikke. Året etter at han fikk
nøkkelen til det 15-stemmers orgelet fra
Vestres orgel- & pianofabrikk, spilte han like fullt
Toccata og Fuge i D-moll – innstudert takt
for takt. Sørgemarsjene ble improvisert på stedet. Som
da et medlem av handelsstanden skulle på sin siste reis.
Mannen var legendarisk gjerrig. Organist Rasmussen laget
en improvisasjon over «Pengegaloppen» til begravelsen.
– I moll!
Rasmussen løper til pianoet, bøyer seg over tangentene
og demonstrerer hvordan han fikk det til å fortone seg
som en russisk sørgemarsj.
– Søsteren min oppdaget hva jeg spilte.
Det var aldri noen
tvil om hva han skulle bli. Han ville dirigere. 16 år
gammel flyttet han til Hamar og Toneheim folkehøyskole,
to år før aldersgrensen på 18. Han kom inn på
kirkemusikklinja ved musikkonservatoriet i Trondheim.
Likevel har han endt opp som halvstudert røver, med en
pytti-panne-utdannelse.
– Jeg hoppet av. Noen god organist var jeg aldri, bare
en som gjorde jobben sin. Jeg ville bare ha en utdannelse i ryggen.
Tre dager senere ble han hentet inn som lærer. Samtidig
skapte han sin egen utdannelse, og fikk ta eksamen som
kordirigent med selvvalgt pensum. Verden lå for hans
føtter. Han skulle ende i Tromsø.
Han burde måket.
Rasmussen lå våken og vred seg. Ryggen var vond. På
taket hadde det som skulle bli kalt snøvinteren i år
2000 lagt seg meterhøy. Det knaket i huset. Han hadde
ikke måket snø siden førstegangstjenesten på Vardøhus
festning, og der gjorde vinden jobben for ham. På Hamar
kostet han trappa to ganger hver vinter.
– Det var et sjokk.
–
Folk trodde rett og slett ikke de skulle se mer til deg?
– Nå har Rasmussen pakket sammen og gitt seg, fikk jeg
høre da jeg flyttet nordover. Svært mange trodde jeg ikke tålte mer av kjøret, for jeg
jobbet mye også før jeg kom. Så ble han invitert opp av
Vokal Nord i 1998.
– Det var lammelår og akevitt, levende lys og mørketid.
Jeg lengtet nordover. Hvis de ordnet jobb i Tromsø,
lovet jeg å komme hit. Dermed satte de seg i sving og
fikk ordnet landets første stipendiat for kordirigenter.
Siden har jeg ikke angret en dag.
Stipendiat Rasmussen viste
seg å være en personifisert korbevegelse. Han har reist
til hver avkrok av landsdelen, holdt seminarer for
dirigenter og dirigert lokale kor så de fikk samfunnshustak til å løfte seg. Ikke minst har han
sørget for at en underskog av kvalifiserte dirigenter
har grodd frem. Amatørmusikken er et hjertebarn.
– Ildsjeler som faren min ble satt til side av folk som
knapt hadde begynt på konservatoriet, men kom opp til
Vardø for å skrive av studielån for et par år. Og de
skulle ha lønn for arbeidet. Vi som er profesjonelle er
avhengig av en levende amatørbevegelse.
– Hvorfor synger man i kor i Kjøllefjord?
– Sang er det mest grunnleggende utrykket mennesket har.
Det første du hørte, var forhåpentligvis at du ble
sunget for. Det er uttrykk for kjærlighet, glede og
sorg. Det basale i mennesket. Jeg blir rørt til tårer av
Vardø damekor. Og det er ikke nødvendigvis rent, presis,
egalt og homogent. Det er vanlige mennesker som gjør noe
sammen, og det de gjør er større enn summen av
mennesker.
På klare dager kunne
han fra Vardø se Kolahalvøya i horisonten.
– Dette jernteppet syntes jeg var grusomt. Jeg ville
bruke musikken til å bygge ned grenser. Veldig romantiske tanker. Men det har alltid vært en idé
for meg å la unge mennesker møtes over grensene og synge
sammen.
Det har han lykkes med gjennom blant annet Barents
Korfestival. Men en gang skulle Rasmussen forsvare den samme grensen.
– Det begriper jeg ikke. Jeg var en dårlig, dårlig
soldat. Etter å ha avfyrt noen runder, ljomet stemmen
til løytnanten over skytebanen på rekruttskolen.
– Rasmussen, nå er det ikke morsomt lenger. Skyt på
blinken!
Han ble raskt overflyttet til Vardøhus festning. Dels på
grunn av Rikets sikkerhet, dels fordi han måtte øve før
opptaksprøven til konservatoriet i Trondheim, og Vardø
manglet fortsatt organist. CV-en til Rasmussen er full
av byer som ved nærmere gjennomsyn har noe til felles.
De har følt krig på kroppen.
– Nå er jeg invitert til Guatemala. Og jeg drar. Ikke
for å få det på merittlisten, men fordi jeg tror det vil
gjøre forskjell i hverdagslivet for folk i et land på
randen av borgerkrig om de får utdannet ti dirigenter.
Da har jeg gjort noe som betyr noe. Jeg blir provosert
når jeg får spørsmål om det ikke er på tide å bli
orkesterdirigent. Vi leker ikke klubb når vi synger i
kor. Dette er alvor. Og dermed givende.
Rasmussen blar andektig
i det innbundne partituret til Bachs messe i h-moll.
– Dette er perfekt. Inntil vi mennesker begynner å
klusse det til. Messen er kirkemusikkens Mount Everest.
– Han er noe eget. Det er Bach, og så er det alle de
andre. Etter utdannelsen torde jeg ikke gjøre Bach på
seks år. Det er nærmest en Bach-mafia som passer på hva
du gjør. Enten må du være veldig modig, eller ha mye
kunnskap.
Rasmussen satset på det siste. Nylig satt han i Leipzig
og bladde gjennom en kopi av originalpartituret.
– Først da forsto jeg at han var et menneske. Jeg så
hvordan han ble en gammel mann, skjelven på hånden og
blind gjennom de 20 årene han skrev det.
Rasmussen holder en ivrig forelesning om tallsymbolikken
i verket.
– Sanctus, Den Hellige Ånd. Plutselig går tallet tre
igjen over alt. Koret er delt opp i tre og tre
instrumenter. Det er trioler over alt.
Han løper bort til pianoet og spiller bassganger.
– Alt betyr noe, alt henger sammen med alt. Jeg
representerer noe som er større enn meg selv når jeg
dirigerer denne musikken. Ett eller annet åndelig. Men
jeg definerer meg ikke som troende. Dessverre. Jeg har
stor respekt for tro, men jeg føler at jeg beveger meg
lengre og lenger bort fra det utgangspunktet.
Over skrivebordet henger
et innrammet fotografi av et orgel.
– Hva var det du kalte det? Yamaha-orgel?
Rasmussen vurderer åpenbart å hive oss på dør, men
pedagogen i ham tar overhånd.
– Har dere hørt om Hammond B2? Dette er storebroren,
B3. Deep Purple, Procul Harum?
En ulv i fåreklær. Det er fra 1960, veier 260 kilo og er
ikke til salgs for penger. Vi måtte slå ut en vegg i
huset og leie heisekran for å få det inn. Det er i det
hele tatt mitt kjæreste eie.
– Hva synger sånne som deg i dusjen?
Rasmussen drar opp en mobiltelefon med atskillige
megabyte musikk, en metallisk «Ompa til du dør» kommer
fra høyttaleren.
– Kaizers er favoritt.
Rasmussen har stått mellom svette ungdommer på
Kaizers-orkester med notatblokk i hånden. Ren
industrispionasje.
– Jeg har forsøkt å finne ut hvordan de får publikum til
å føle seg som det beste publikummet i verden – hver
kveld.
Han blar videre. Eagles. James Taylor.
– Du spilte jo i Country Flames?
– Sammen med onkelen min, en meget dyktig steelgitarist.
Jeg har alltid likt god country. Det har jeg ikke tort å
innrømme på grunn av musikkpolitiet. Samtidig hadde jeg
en periode et behov for å fokusere på kunstmusikken. Men
nå er jeg blitt så gammel at jeg kan innrømme det: Når
jeg kjører bil, hører jeg countrymusikk.
